EN VILL EN.....

Skrevet av YNGVE EKERN

En vill en …
Det var mat med lange tradisjoner: Villsau tilberedt på ekte mannfolks vis, slik de gjorde det i steinalderen.

På glørne. - Urgh! sa han og kastet mer ved på bålet. Det flammet opp, skyggebildene våre danset på grotteveggene. Utenfor begynte havet å slå hvite skumtopper. Her inne var det lunt og stille. Røyken fra ildstedet blandet seg med lukten av grillet kjøtt.
- Aah! svarte jeg og tørket bort fettet før det dryppet ned fra kjaken. Ribben var så mør at bena kunne rives fra hverandre som fuktig papp. Et nakkestykke pakket inn i tang hadde ligget nær to timer i utkanten av glørne. Ved siden av lå noen kamskjell og ventet på tur.
Innkvarteringen var av typen som eiendomsmeglerne helt sikkert slåss med klubber om den gang den var ny på markedet. Riktignok på bare drøyt 50 kvadratmeter, men beliggenheten godt oppe i en skråning og den frie utsikten var nok like attraktiv for 10 000 år siden.
I bakken vi satt på hadde arkeologer børstet frem bålrester med bevis for at hulen var bebodd da istiden langsomt trakk sine kalde fingre tilbake. Vi var ytterst mot havet på Fosen i Trøndelag, der den såkalte fosnakulturen ga opphav til bosettinger som fulgte reinsdyrflokkenes vandring allerede 8000 år før vår tidsregning.

Spiddet på kniven. - Høh? Min frende i huleboernes klan holdt frem et glinsende kjøttstykke, spiddet på kniven. Jeg la det på en liten steinhelle vi hadde varmet på bålet, rev det i mindre biter som jeg grådig spiste med fingrene. Det smakte ikke som noe annet lam, ikke sau heller, mer som vilt av et ubestemmelig slag. Det var den evige kraft jeg sugde margen av, kjernen i livlinen som har ført mennesket gjennom alle tiders tid.

Sånn var det, og sånn er det. Men det var faktisk på håret at disse raggete dyrene med stolte krøllhorn måtte luske ut av evolusjonens bakdør. I vikingtiden var de høydepunktet i ethvert etegilde, men mot slutten av 1800-tallet ble de utkonkurrert av mer foredlede saueraser. Noen få holdt stand nede i fjæresteinene på Vestlandet, der eierne så sent som på 1950-tallet ble beskyldt for å bedrive dyremishandling - sauene gikk jo helt uten tilsyn, stakkars, noe Petter Dass allerede hadde klaget på i Nordlands Trompet: "De løber der vilde hver Vinter og vaar, Og ingen Undsætning af Mennesker faar."

Det er rart, egentlig, at ikke mange flere holder seg med villsau. De klarer seg selv hele året og er perfekte for et land som vårt, der det ikke er aktuelt å gjete flokkene i noen særlig grad. I en personlig-annonse ville ord som selvstendig, nøysom og sprek være helt på sin plass, sammen med forsikringer om at ullkvaliteten er på høyde med moskusens. Skrytet kunne toppes med en påstand om at ingen andre er så macho, i betydningen med primitive egenskaper man ikke finner hos de bortskjemte sofa-sauene. Dens eneste fiende er ørnen, og om havørnen i ny og ne snapper et lam, er det et lite offer for å holde også den arten på vingene. Vi hadde sett et par sirkle over oss på veien hit.

Grundig munnskylling. - Ajajah! ubrøt jeg, så mett at det var en anstrengelse å velte meg over på siden. Vi trakk skinnene tettere rundt oss. Akevittflasken gikk frem og tilbake. Siden sauefett stivner veldig fort og derfor gir et ubehagelig belegg i gommen, måtte det noen grundige munnskyllinger til.

- Ouh! svarte han. Det var ikke mye annet å si. Vi smurte litt urtegraps på enda noen ribben for å sprø dem opp på glørne. Utenfor hulen, utgravet av frostens og havets knusende never, falt natten som et tykt teppe.

Artikkelen er lagt ut på vår hjemmeside med forfatterens tillatelse.